Sovjetunionen startet utviklingen av atomdrevne skip på slutten av 40-tallet, og 10 år etter var den første ubåten, K-3, klar. Samme år ble også verdens første atomdrevne isbryter, Lenin, satt i drift. Dette ble etterfulgt av en kraftig oppbygging av atomdrevne fartøyer, og i alt har konstruert 265 fartøyer av denne typen, sivile og militære. Dette omfatter i all hovedsak ubåter, men også isbrytere, et lasteskip, forskningsfartøyer, kryssere og et hangarskip. Det forhenværende Sovjetunionen bygget i løpet av den kalde krigen verdens største ubåtflåte.
 


Ubåtene kan deles inn i fire klasser: angrepsubåter, forskningsubåter, rakettubåter og strategiske ubåter. Den siste klassen omfatter ubåter som er i sand til å skyte ut ballistiske raketter med muligheter for å kunne treffe mål på alle verdens kontinenter. Ubåtene kan igjen deles inn i fire generasjoner, med den fjerde foreløpig på tegnebordet. Alle russiske ubåter har et fartøynummer som starter med ’K’ eller ’B’ og deretter et tall, og et fabrikasjonsnummer for skroget slik at hvert fartøy kan identifiseres. I tillegg er de delt inn i modeller som hver har et navn gitt i publikasjoner av NATO. Atomubåten Kursk, som sank i 2000 og ble hevet i 2001, var for eksempel en angrepsubåt av modellen Oscar II med fartøynummer K-141.

På slutten av 80-tallet ble stadig flere ubåter tatt ut av drift som følge av økonomiske problemer i Russland, og dette gav støtet til en av de største internasjonale oppryddingsaksjonene som noen gang har funnet sted. I dag samarbeider G-8 landene med rekke andre land, deriblant Norge, om å ta ut brensel av ubåter i opplag, hugge fartøyene og få tatt hånd om brukt brensel og radioaktivt avfall på skikkelig måte. Dette arbeidet vil sannsynligvis pågå i hvert fall ti år til hvis de midlene som er lovet Russland i internasjonal hjelp brukes til dette formålet.